Konnerudgruvene hadde sin spede begynnelse på 1600-tallet
da bøndene i området fremstilte verktøy ved 
hjelp av små hånddrevne smelteovner. 

Den egentlige gruvedriften ble igangsatt i 1731
da brødrene Cicignon fikk det privilegium å drive gruvedrift.
Rettighetene ble overtatt av grev Wedel Jarlsberg i 1736, som bygget opp malmknuseri, smelteovn og vaskeri. Wedel Jarlsberg døde allerede i 1738, og grevens sønn tok da over driften av gruvene.

Økonomiske sett var ikke Konnerudgruvene noen suksess for
Wedel Jarlsberg.
Et salgsfremstøt overfor Kong Fredrik den 5 i 1748 mislyktes og i 1778 ble verket auksjonert bort til gründeren Christen Hichmann.
Den nye eieren var en svært aktiv mann, og foruten gruvedriften eide han også en mengde andre fabrikker.
Investeringslysten tok fort overhånd, og etter tyngende gjeld og påfølgende konkurs i 1789 begikk Hichmann selvmord.

Etter Hichmann har gruvene hatt flere eiere, deriblant flere engelske og ett belgisk firma.
Under 1. verdenskrig ble det drevet Sink fra gruvene, men denne virksomheten ble nedlagt i 1918.
Etter en kort prøvedrift i 1940-årene lå området brakk fram til Stiftelsen Konnerudverket startet gjenoppbyggingen av anlegget i 1991.

Under Christen Hichmanns storhetstid på Konnerud sysselsatte verket på det meste 376 mann. 

Gruvene fremstilte hovedsaklig malm for sølv-, bly- og kobberutvinning, men inneholdt også endel vismut, arsen og kobolt.

Gruvedriften

De fleste arbeidsoppgaver som tilhørte gruvedriften bar tyske benevnelser. Selve gruvene hadde også som oftest tyske navn. Og at det var trange tider med forhåpninger til en nyåpnet gruve ser vi av navnene «Gottes Hilfe in der Noth» (Guds hjelp i trøbbel) og «Gott mit uns» (Gud med oss).

I de eldste tider ble malmen sprengt ut ved at man tente bål ved/eller på fjellet . Heten ble stor og fjellet varmt . Så ble det slått vann på, fjellet sprakk opp og ble hugget løs.

Fra 1700 årene og fremover ble malmen tatt ut ved at fjellet ble sprengt i stykker med svartkrutt og så hakket løs. De første grubene ble sprengt ut som ganske smale ganger uten avstivninger med treverk. Dette gjorde etter hvert arbeidet farlig og i 1735 var man redd for at flere av gruvene skulle styrte sammen.

For å få frisk luft ned ble det anlagt sjakter som ga kunstig trekk. Den heldige beliggenhet av grubene i åsen ga jo anledning til dette.

Heisverk fra gruven «Gott mit uns»

Dette spillverket ble drevet av menneskekraft.

To menn dro et håndspill som drev en snelle rundt. Rundt denne snellen gikk en vaier til to vogner, som gikk på to paralelle skinner.

Når den ene vognen ble fylt nede, var den andre oppe ved spillverket for tømming. Vognene oppveide hverandre, slik at det bare var malmens tyngde som måtte løftes.

Malmen ble bragt opp i dagen ved hjelp av tredehjul. 2 eller 4 mann dro malmen opp. Det var også gjebler (hestevandringer), hver dro et tannhjul rundt, disse hjalp også til å få vannet ut av gruvene. I 1751 var det et forsøk på å få laget vannhjul som ved hjelp av kraftoverføringer skulle drive gruvemaskineriet, men pengemangel satte en stopper for prosjektet.

De utsprengte massene ble sortert, eller skeidet (scheiden = skille). Den første skeiding fant sted inne i gruven – store steiner ble slått i stykker for så å bli heist opp i vogner eller tønner. Skeidingen utenfor gruven ble utført av yngre arbeidere (vasskarryss). I tillegg ble en grundigere sortering foretatt. Noe var nesten ren malm og kunne gå rett til smeltehytten, resten ble ført til viderebehandling ved pukkverket, for så å få behandling i røstehuset før smeltingen fant sted.

Foredlingsanleggene lå som perler på en snor fra Ekholt og nedover langs elven. Noe malm kunne slås i stykker på en slik måte at verdiløse stykker helt skilte lag, forskjellige slags hammere og meisler ble brukt til dette. Materiale som ikke ble funnet verdig til bortkjøring ble liggende igjen som store steinhauger eller «berghaller» som det heter på gruvespråket. Disse ligger enda under åsen. Hele sletten ved Myrehagen er fylt opp av stein fra Oran gruber. Disse går 100 meter innover i grunnen.

Vaskeriet

Et malmknuseri og vaskeri ble anlagt i 1905. Wedels eie sto full av vann, og for å nyttiggjøre seg dette ble det laget en gang (stoll) fra bunnen av gruven horisontalt frem til vaskeriet. Dette lå i skrånende terreng for å nyttiggjøre vannets fallkraft til de forskjellige vaskeprosesser. Inntil ganske nylig er malmknuserier bygget på samme måte.